Hopp til hovedinnhold
Publikasjoner og fagteksterFagartikler
Fornorskingspolitikk og samisk motsvar
Fagtekst

Fornorskingspolitikk og samisk motsvar

Temaer

  • Urfolk og nasjonale minoriteter

I omlag hundre år fra 1850 var den offisielle norske politikken at samer skulle assimileres inn i den norske befolkningen gjennom fornorskning. Her presenterer vi denne historien, før vi går nærmere inn på hvordan samer har svart på og gjort motstand mot denne politikken. For å forstå forholdet mellom samer, ikke-samer og den norske stat i dag, er det viktig å kjenne til denne historien.

«Fornorskingspolitikken»

Det faktum at samene ble utsatt for en omfattende assimileringspolitikk, har blitt en integrert del av moderne norsk historie.

Særlig skulle det kristne misjoneringsarbeidet stå sentralt i assimileringspolitikken som skjøt fart på 1800-tallet. Før 1850-årene var holdninger til samisk kultur og språk ambivalent. En viktig årsak var at kontakten med samene i særlig grad var knyttet til kristelig opplysningsarbeid. Mens enkelte hevdet at man måtte møte samene på deres egne premisser og opprette egne institusjoner for samisktalende lærere og misjonærer, hevdet andre at undervisningen burde foregå på norsk. Utover i 1840-årene ble det fremmet en mer restriktiv holdning til bruk av samisk og finsk i forkynnelse og undervisning, og fra 1851 ble det bevilget penger fra Stortinget for å styrke norskundervisning og opplysningsarbeid gjennom Finnefondet. Finnefondet kan ses som starten på en fornorskingspolitikk mot samer og kvener. Politikken ble særlig aktiv og systematisk fra 1870-årene (Bakken Larsen 2012).

Assimilering som sivilisasjonsprosjekt

Selv om assimileringskravene særlig har blitt koplet til språk og kultur, utgjorde territorielle krav og ulike næringsinteresser mellom samene og storsamfunnet et vesentlig innslag i møtet mellom to ulike kulturer i begynnelsen av 1900-tallet (Lien 2011). Ved overgangen til 1900-tallet ble assimileringsspørsmålet en altomfattende politikk som rettet seg inn mot næringsliv, kommunikasjon og forsvar. Moderniseringstiltakene hadde som mål at næringslivet skulle ha fornorskende og integrerende effekt (Bakken Larsen 2012).

Samene ble betraktet som en laverestående rase og naturfolk, og fornorskingen var derfor ansett som et sivilisasjonsprosjekt (Selle mfl. 2015). Utviklingen av det moderne Norge etter unionsoppløsningen dreide seg med andre ord ikke bare om økonomiske og politiske forhold, men ble i høy grad også ansett som et sosialt og nasjonalt prosjekt. Nasjonsbyggingsideologien var tuftet på et premiss om felles kultur for å styrke det indre samholdet: ett folk, én nasjon, ett språk. Målet med assimileringstiltakene ble derfor ikke bare av språklig karakter, men også kulturell. Samene skulle bli «gode nordmenn», noe som betydde at samenes indre samhold og identitetsfølelse måtte vike (Niemi 2017).

Oppmykning av assimilasjonspolitikken etter den andre verdenskrig

En følge av den tyske tilbaketrekningen på slutten av krigen var at ødeleggelsene fjernet det meste som kunne minne om befolkningens etniske bakgrunn. Store deler av Finnmark og Nord-Troms var lagt i ruiner. Under gjenreisningen ble det lagt vekt på å skape et nytt samfunn: Økt sysselsetting skulle skape vekst og velstand i kombinasjon med en likhetsideologi som skulle fjerne klassemotsetninger og sosiale og etniske motsetninger. Den nye fremtidsvisjonen levnet liten plass til fortidens tradisjoner, og samenes kultur og levesett ble derfor betraktet som primitiv og av lav verdi. Samfunnssolidariteten skulle sikre like rettigheter – økonomisk, sosialt og etnisk. Fremtiden ble fremstilt som et dilemma mellom etnisk tilhørighet og høy levestandard (Bakken Larsen 2012).

Samtidig ser man noen tidlige tegn til oppmykning av assimileringspolitikken. NRKs etablering av Norsk Sameradio i 1946 viser at staten og enkeltaktører hadde endret holdning til samene. Etableringen av samiske radiosendinger var ikke bare en gest, men skulle tjene samene i deres bestrebelser på å utbedre sine muligheter i samfunnet (Vorren 1956).

Selv om ikke assimileringspolitikken formelt ble videreført av styresmaktene, levde intensjonene og virkemidlene videre.

Selv om ikke assimileringspolitikken formelt ble videreført av styresmaktene, levde intensjonene og virkemidlene videre både i skolen og på andre samfunnsområder. For eksempel ble skoleinstruksen fra 1898, som inneholdt en kraftig skjerping av fornorskingspolitikken, stående helt frem til 1963, og virkningen av politikken var merkbar i flere tiår etterpå.

Alta-saken

Noe reelt oppgjør med norske myndigheters politikk rettet mot samene kom ikke før etterspillet av Alta-saken. Myndighetenes avgjørelse om utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget er det mest omstridte kraftutbyggingsprosjektet i norsk historie. Konflikten begynte med motstand fra lokalbefolkningen og naturvernorganisasjoner tidlig i 1970-årene, men endte opp med å bli et spørsmål om urfolks rettigheter. Til tross for store protester vedtok Stortinget i 1978 utbygging og bygging av en 110 meter høy demning ved Sávču.

Konflikten begynte med motstand fra lokalbefolkningen og naturvernorganisasjoner, men endte opp med å bli et spørsmål om urfolks rettigheter.

Sommeren 1979 sørget Folkeaksjonen mot utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget for at anleggsarbeidet ble stanset for en periode. I oktober samme år slo en gruppe samer opp telt utenfor Stortinget og krevde stans i utbyggingen. Da regjeringens svar ble negativt, satte samene i gang sultestreik. Samtidig som protestene og demonstrasjonene foregikk, forsøkte samiske organisasjoner å komme i dialog med norske myndigheter.

En sentral faktor var at det i tillegg ble arbeidet på internasjonalt plan, med involvering av FN-systemet og internasjonale urfolksorganisasjoner. Norge fikk hard kritikk internasjonalt for sin behandling av samene og ikke minst for spriket mellom Norges holdning til urfolkssaker internasjonalt og holdningen på hjemmebane.

Erfaringene fra Alta-saken førte til at norske myndigheter følte det utfordrende å kontrollere og styre samene, samtidig som myndighetenes renommé ble svekket internasjonalt. Dialog og kontakt med samiske organisasjoner ble derfor vurdert som nødvendig. Samerettsutvalgets første innstilling i 1984 om egen grunnlovsbestemmelse om samenes rettsstilling og representative organer ble begynnelsen på det vi i dag kjenner som Sametinget. Da Norge undertegnet ILO-konvensjon nr. 169 i 1990, som det første og hittil eneste landet i Norden, ble samene formelt anerkjent og gitt rettigheter som urfolk av norske myndigheter.

Samene som historiske aktører

Samepolitikk dreier seg ikke bare om samer, men er og har vært drevet av samer (Bjerkli og Selle 2015). I den grad det finnes noen bevissthet om samene som historiske aktører, er kunnskapen ofte koplet til to saker: Kautokeino-opprøret i 1852 og Alta-saken. Begge hendelsene er på ulikt vis koplet til assimileringspolitikken: etter Kautokeino-opprøret hardnet assimileringstiltakene til, mens Alta-konflikten er rimelig å betrakte som starten på slutten for norske myndigheters hardhendte politikk i de samiske kjerneområdene.

Samepolitikk dreier seg ikke bare om samer, men er og har vært drevet av samer.

Mens Kautokeino-opprøret er kjent for sitt voldelige utfall og Alta-konflikten gjennom aktivisme, demonstrasjoner og sivil ulydighet, finnes det en mindre kjent, men dog viktigere side ved samisk motstand mot assimileringspresset.

1905 som utgangspunkt for samepolitisk mobilisering

Flere av de tidlige samiske aktivistene var akademikere: lærere, studenter og mediefolk. Flere av de samiske aktørene jobbet i skoleverket; de hadde en utdanning som sørget for en allmenn kjennskap til det norske samfunnet, politikk og organisasjonsliv, og som i tillegg posisjonerte samiske aktører nær assimilasjonspolitikken og majoritetens holdninger til samene og det samiske i praksis. Hvis man ser på perioden fra 1880-årene frem til samene fikk urfolksstatus i 1990, bekjempet samene norske myndigheters krav om fornorsking på storsamfunnets premisser, gjennom etablerte demokratiske kanaler: organisering, foreningsliv, partipolitikk og medier. At samenes politiske engasjement særlig blir synlig etter 1905, er ingen tilfeldighet.

Assimileringspolitikken var en viktig faktor, men helt konkret kom det også en statsgrense mellom reinbeitene i Sverige og Norge etter unionsoppløsningen i 1905. Reinbeitesaken ble derfor et nasjonalt spørsmål så vel som et næringsspørsmål (Eriksen og Niemi 1991). Mens svenskene ville beholde reinbeitebestemmelsene fra før 1905, ønsket norske myndigheter å innskrenke beiterettighetene, helst avskaffe dem helt. Etter lange forhandlinger kom svenske og norske myndigheter frem til en konvensjon som resulterte i at reindriften måtte vike for «høyere samfunnsinteresser», i betydningen av at nordmennenes næringsinteresser trumfet samenes behov. Motstanden mot norske myndigheters interesser i de samiske kjerneområdene førte til etableringen av en samepolitikk som står sentralt også i dag: rettighetsproblematikk i tilknytning til språk, kultur og næringsinteresser.

En samisk nasjonsbyggingsprosess

Selv om det er navn som Isak Saba, Anders Larsen, Elsa Laula Renberg, Daniel Mortensson og Per Fokstad som har utmerket seg som tidlige politiske strateger i samenes politiske historie, er det flere samiske politiske aktører i både nord- og sørsamiske områder som er mindre kjent. I tillegg ble det gjort forsøk på å organisere politisk samarbeid mellom norske og svenske samer som motstrategi til det brutte fellesskapet. Det overnasjonale samarbeidet var ikke bare motivert av hvilke følger de nye statsgrensene fikk for reindriften, men av at man ville så samlingstanken blant sørsamene, finnmarkssamene og de svenske samene (Eriksen og Niemi 1991).

I samenes søken etter en særegen samisk nasjonal bevissthet ble skolesaken særs viktig.

I særlig grad står datoen 6. februar 1917 sentralt, datoen for samenes første landsmøte. Møtet var lagt til metodistkirken i Trondheim. Av saker var det særlig reindriften og skolesaken som skulle diskuteres. Når samer i Norge og Sverige gikk sammen for å holde sitt første landsmøte, var den grenseoverskridende faktoren vesentlig. En målsetting var å konsolidere seg som nasjon. I samenes søken etter en særegen samisk nasjonal bevissthet ble skolesaken særs viktig, fordi retten til å bruke samiske språk i undervisningssammenheng ble ansett som en avgjørende faktor for å bygge samisk identitet. Selv om samene møtte motstand både under landsmøtet i Trondheim og i årene som fulgte, står landsmøtet i dag som et sterkt symbol på samenes rettighetskamp i møte med norske myndigheter.

Samepolitisk mobilisering fra den andre verdenskrig til i dag

Perioden ca. 1924–1940 har blitt omtalt som den samiske «fimbulvinteren», en periode hvor det er få spor av samepolitisk motstand (Zachariassen 2012). Det var først etter andre verdenskrig at den samiske organiseringen for alvor reiste seg igjen, gjennom blant annet Reindriftssamenes Landsforbund i 1948 og Norske Samers Riksforbund i 1965. I 1968 ble det vedtatt på den fjerde nordiske samekonferansen i Hætta at samene ønsket å bli omtalt som nasjon, noe som understreker at den overnasjonale nasjonsforståelsen levde videre etter andre verdenskrig (Altaposten 1982).

Den økende politiske bevisstheten hos samene i 1960- og 1970-årene ble med tiden også en urfolkssak, særlig legemliggjort gjennom Alta-saken. Selv om Alta-saken ble vendepunktet, er samenes stilling i Norge i dag et resultat av et langsiktig arbeid for samiske rettigheter. Det å gjenoppbygge bevissthet og respekt både blant samer og ikke-samer for den samiske kulturtradisjonen og nyutvikling av det samiske har vært en saktegående prosess, og tidvis har overlevelsen av kulturen vært under et enormt press. Selv om det gjenstår store utfordringer på både nærings-, kultur- og språkområdene for den samiske nasjonen, har den kommet langt siden møtet i 1917 i metodistkirken i Trondheim, og vært til stor inspirasjon for urbefolkning langt utenfor Norges grenser.

Litteratur

Bakken, Larsen Camilla (2012), Oppgjøret som forsvant? Norsk samepolitikk 1945-1963, UiT: Mastergradsoppgave i historie, institutt for historie og religionsvitenskap, Fakultetet for humaniora, samfunnsvitenskap og lærerutdanning.

Bjerkli, Bjørn og Per Selle (red.) (2015), Samepolitikkens utvikling, Oslo: Gyldendal Akademisk.

Eriksen, Knut Einar og Einar Niemi (1991), Den finske fare. Sikkerhetsproblemer og minoritetspolitikk i nord 1860-1940, Oslo: Universitetsforlaget.

Lien, Lars (2011), «6. februar – dekningen av samenes første landsmøte», i Øivind Kopperud, Vibeke Moe og Vibeke Kieding Banik (red.), Utenfor det etablerte. Aspekter ved Einhart Lorenz´ forskning, Oslo: HL-senteret.

Lorenz, Einhart (1981), Samefolket i historien, Oslo: Pax Forlag.

Niemi Einar (2017), «Fornorskingspolitikken overfor samene og kvenene», i Nik Brandal, Cora Alexa Døving og Ingvill Thorsen Plesner, Nasjonale minoriteter og urfolk i norsk politikk fra 1900 til 2016, Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

Selle, Per, Anne Julie Semb, Kristin Strømnes og Åsta Dyrnes Nordø (2015), Den samiske medborgeren, Oslo: Cappelen Damm akademisk.

Vorren, Ørnulf (1956), Samene i Norge. En utredning i tilknytning til Norsk Rikskringkastings sendinger på samisk, Oslo: Norsk Rikskringkasting.

Zachariassen, Ketil (2012), Samiske nasjonale strateger. Samepolitikk og nasjonsbygging 1900-1940. Isak Saba, Anders Larsen og Per Fokstad, Karasjok: ČálliidLágádus forlag.